Hei, i kveld kan du bli med inn i min stue.
Her sitter jeg med en oppvarmet kaffesup og en kjeks tatt direkte fra kjekspakken.
Hadde du kommet ville jeg servert nykokt kaffe og funnet noen småbrød fra fryseren.
Men det er liksom ikke så vanlig å gå bort sånn uten videre lenger, vi har lagt oss til vaner å invitere, – derfor sitter jeg her alene.
Men ettersom jeg er her og du er der så får jeg heller fortelle deg litt.
Jeg er ganske så fornøyd med meg selv i dag. Tak, vegger og gardiner er vasket her i stua. Det var liksom den lille bekymringen jeg hadde, og nå er alt såre vel. Jeg koser meg med den lunkne kaffesupen.
Men så kommer det “besøk” likevel, – det samme “besøket” som vi har hatt de siste dagene. Det er ganske greit med dette “besøket”, man kan bare snu ryggen til iblant eller man kan vise interesse hvis man ønsker det.
Selvfølgelig tenker jeg på TV’en som står like i nærheten.
Dette er dagens åpne samfunn på godt og ondt.
Det som på mandag ble opplyst å være en kapring av en buss har etter hvert utviklet seg til et drama og en tragedie av verste format.
Via TV-skjermen blir vi kjent med en bussjåfør, passasjerer, et helt bygde-samfunn, ordfører, helseetat, politikere, advokat, brannmannskap, ambulansepersonell, politi og journalister. Vi får detaljene referert og gjengitt på kryss og tvers og jeg blir litt i tvil om jeg befinner meg ved ulykkesstedet eller om alle disse personene er inne i stua mi.
Jeg vet dette kan høres litt merkelig ut, men reportasjene blir så intense og detaljerte at jeg ikke klarer å holde avstand lenger. Jeg synes faktisk jeg kjenner disse personene. Jeg får være med inn i hverdagen deres, får høre om interessene, vennene . . . .
Jeg blir så lei meg og tar til tårer når jeg ser det tennes lys, jeg blir så lei meg på vegne av de som ikke var der i tide når ting skjedde, jeg blir så lei meg når uskyldige må dø på denne måten, jeg blir så lei meg når slikt skjer i vårt samfunn.
Jeg kunne brukt av-knappen og skånet meg selv for dissse grusomhetene og istedet gledet meg over en rundvasket stue med nystrøkne gardiner. Jeg kunne snudd ryggen til og sagt at dette gjelder ikke meg.
Men nei, – sånn er vi ikke. Vi bryr oss, vi er deltagende og har innerst inne et håp om at vi sammen skal klare å skape et trygt samfunn for våre arvtakere.
Bildene har jeg lånt fra sofiesvilla.no og nrk.no