Når skientuiastene fester skiene på biltaket og kjører milevis for å finne snø, og når strandelskere tar med seg piknik-kurven ned i fjæra, ja da kommer arbeidslysten fram hos “gammel-karan”. Det er tid for ved-arbeid.
Etter vinterens hogst er det en del som egner seg mer til ved enn til tømmer. Slik har det alltid vært.

Og når vinteren slipper taket og før våronnarbeidet setter inn, så er det tid for vedarbeid.

Den gamle kappsaga var et hendig redskap når kippveden skulle kappes. Deretter fikk vedkilen gjøre jobben sammen med øksa. Jeg har hørt snakk om at det var mye slit og svette før at veden kunne stables i raster og det tyder kanskje på at dette ikke har vært min favoritt-vår-syssel.

Litt enklere er det i dag når vedmaskinen gjør mye av arbeidet:

Tålmodig er den som stabler veden i sekker med snor-rette sider og tellekanter. Det er bøy og tøy og gratis mosjon med ryggplager på kjøpet. Men sånn skal det være 🙂

Og den som tror at arbeidet er ferdig nå tar styggelig feil.
Nå skal veden oppbevares på “ved-hotellet” inntil en ny vinter setter inn for fullt. Da skal veden på nytt gi varme, men da for siste gang.

Så kan man spekulere litt på fremtiden . .
Varmepumpene er blitt en trendy varmekilde, helt til noen finner ut at dette ikke er så strømbesparende som antatt.
Da blir det greit å finne veden igjen.

Så har jeg lånt noen bilder på nettet: verdalsbilder.no og setts.net