Jeg er merkelig nok blitt informert om et stortingsvalg som skal foregå ganske så snart. Jeg har også fått med meg at i et demokrati bør vi være såpass bevisste borgere at vi så avgjort må avgi vår stemme.
Ikke dumt sagt forresten.
Det som forundrer meg er at valgdeltakelsen ikke er større enn hva den erfaringsvis har vært. Det brukes enormt med penger og ressurser ikke bare for å få oss til å gå til valgurnene, men også å overbevise oss at vi skal stemme riktig.
Vi tilhører antakeligvis feil generasjon og vet ikke å sette pris på den muligheten vi har.

La oss gå noen år tilbake . . . . .
Grunnloven av 17. mai 1814 (§ 50) sier at stemmeberettigede er “norske borgere”. Når vi samtidig vet at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett så er det noe som ikke stemmer. Kvinner var altså ikke å regne som “norske borgere” i 1814. Jeg kan på en måte tilgi at vi ikke hadde stemmerett for 100 år siden, men synes det er ytterst vanskelig å forstå at vi ikke har vært “norske borgere”.
Heldigvis var det noen “rødstrømper” før vår tid også,  – etter 3 underskriftsaksjoner ble det gjennomslag. Stemmerettsparagrafen ble endret med en presisering av at man med norske borgere mente “Mænd og Kvinder”.

På Ekne finner vi et minnesmerke som belyser historien om begrepet “norske borgere”.  Det var nok ikke bare kvinner som ikke ble ansett for å være “norske borgere”.

En stemmeberettiget borger var opprinnelig en embetsmann, en huseier i byen eller eier av matrikulert jord.
På Ekne bodde det imidlertid noen smartinger som kjøpte seg verdiløs jord for å få stemmerett. Disse 27 personer på Framnes kjøpte 1 kvadratmeter jord hver og skaffet seg dermed stemmerett. Disse ble kalt myrmenn av den grunn at den verdiløse jorda ofte var myr. Disse jordstykkene ble senere bygslet bort til andre slik at også disse fikk stemmerett.

Senere ble nok reglene endret slik at borgere med årlig inntekt over 800 kroner i byene og 500 kroner på landet fikk stemmerett. Videre måtte jorda ha en verdi over 20 kroner for å kunne bli matrikulert.