Det er ikke for hvem som helst og hva som helst å komme inn i USA, – det har da vi erfart. På forhånd må det søkes ESTA (Electronic System for Travel Authorization) for godkjennelse av innreise. Dette er en forhåndsregistrering av opplysninger som står på passet og for meg som heter Greta så gikk det glatt igjennom. På flyet vanket skjema for å fylle ut, – oppgi årsaken til innreise samt oppholdsadresse, – deretter avkryssing av hva vi hadde med oss i bagasjen. Noen deilige bananer som hadde egnet seg for litt magefyll ved ankomst ble vi fort fratatt. Vår ærlighet førte til konfiskering av disse med et smil og ønske om en fortsatt fin tur.Vi skulle egentlig skjønt at norske bananer var farlig for det amerikanske folk.

Passkontroll neste! Og det var ikke hvilken som helst lettvint passkontroll. Passene ble innlevert og gransket, – så var det fingeravtrykk av høyre tommel, – så var det fingeravtrykk av de resterende fire fingrene på høyre hånd, – så var det samme ritualet for venstre hånd. Nå hadde vi alle fingrene på plass og fikk således ikke underkjent denne gjennomgangen, men sitter igjen med noen tanker om personvern og hvem som har gjort verden til den den er for oss som ikke har til hensikt å gjøre noe galt. Til sist var det av med brillene for å bli fotografert. Jeg klarte ikke å gi et smil . . . . .

Noen bilturer ble det i løpet av de fjorten dagene vi var i Florida. Ingen reiser til USA uten å kjøpe seg en ekstra koffert for deretter å kjøpe merkeklær og sko for å ta med hjem. Prisene er ikke å sammenligne med de vi møter i norske forretninger. Outlets er et kjent begrep for mange og oversatt til norsk betyr dette utsalgssteder. Vi besøkte både Premium Outlets og Prime Outlets, begge utsalgsstedene ligger i utkanten av Orlando. Her kunne vi fråtse i merkeklær til en forholdsvis billig penge, – ikke så billig at vi tjente på å reise til Florida, – til det var koffertene for små, men en hyggelig opplevelse ble det for den som ikke har noen merkeklær fra før. Det gjenstår å se om noen vil legge merke til min nye garderobe med de riktige sømmene på baklomma.

Amerikanerne kan dette med reklame . . . .
Når vi kjørte litt utenfor motorveiene møtte vi til stadighet skilt med påskrift NO OUTLETS. En finurlig måte å drive skjult reklame på spør du meg. Men dette var det sikkert bare meg som reagerte på, ord kan jo ha flere betydninger . . . .

Da blir det straks litt mer alvor når man treffer på slike skilt langs med veiene.
For å være ærlig så unnlot vi å velge den veien, vi har da andre ting å finne på ??
Det finns jo så mange andre veier underveis, mener jeg.
Jeg kan sikkert ikke bestemme alt, men når jeg da hadde sjansen så grep jeg inn og bestemte hvilken vei vi skulle velge. Noen ganger bør også jeg få gjennomslag . . . . .
Egentlig tror jeg resten av reisefølget var enig med meg.

Vi fortsatte vår handlerunde og var flere ganger innom Publix, den nærmeste kolonial-forretningen. Her har den norske handelstand virkelig noe å lære!

Kassadamen hadde et meget variert arbeid, – registrerte varenes strekkode samt pakket varene direkte i plastposene. Dette er noe den norske handelsstanden bør tenke på å innføre, ikke bare til fordel for kundene, men også for å endre det ensidige arbeid for de norske kassadamer!! Si meg, hvorfor sa jeg kassadame? Hvorfor ikke kassaherre eller kassakar?
Nå kom jeg helt utav det, men kundeservice var det, og som om det ovennevnte hørtes utmerket ut, så kunne det i tillegg komme en person å spørre om han skulle hjelpe oss ut til bilen med varene.  Sa jeg han? Hvorfor?