. . . . . . og her har dere synderen. Tannen som måtte gi opp for en bit gulrot. Den skapte litt uro ved bordet. Først måtte vi tørke litt blod og så måtte tannen bli fotografert for å få være med på bloggingen.

Hadde den hatt et talespråk kunne den fortalt oss mye og mangt, men den lå der bare uten å ville dele opplevelsene omkring gotteri, tannpuss og fluor.

Tenner kan jo brukes til så mangt. En kommende kremer ville kanskje solgt den. En kommende økonom ville lagt den på glass og se om den ble forvandlet til mynter. En kommende Reitan eller Hagen ville lagt den tørt for å fremskaffe  papirpenger for senere å investere disse.
Men eieren av tanna var ikke kravstor, –  mamma hadde sagt at det ikke fantes tannfe og da var det ingen vits i å tro at melketenner gav rett til penger. Penger må man tjene på ærlig arbeid og ikke på oppkonstruerte historier om tannfeer etc.
Men, – tannen ble lagt i et skrin sammen med den han nylig hadde trekt hos tannlegen. Man skal ikke se bort ifra at tidene forandrer seg og tannfeer igjen kommer på moten.

Hva nå? Åtte år og tannlaus!
Tenk hvilke muligheter dette gir for en blidspent gutt med det fine smilet. Mulighetene på kort sikt var endring i kostholdet. Nå kunne han slippe ut tidligere i matfriminuttet fordi han ikke kunne spise skorpa på brødskiva og han kunne heller ikke spise eplet han hadde med seg. Det betyr noen minutter lengre på fotballbanen sammen med de andre gutta. Med en drøm om proffkarriere kan disse minuttene være avgjørende.
På litt lengre sikt ser vi det kommer noen nye og mer robuste tenner  og overtar etter de små melketennene. Det kan komme godt med når man skal bite fra seg, – og det kan i enkelte tilfelle være nødvendig.