En ganske så alminnelig søndag og et ganske så alminnelig turmål. Med Skaret på Frosta som utgangspunkt startet en ganske så alminnelig familie på turen opp til Storheia. Så begynner min ganske så ualminnelige rotete hjerne å fundere mens vi nærmest klatrer opp den bratte oppstigningen.

Energi var stikkordet.

Jeg konkluderte med at en stillingsenergi hadde gått over til bevegelsesenergi, og med ett kom sola med en ny energi og fylte oss med positivitet på veien opp den bratte stien. Så kan man spekulere om man vil bruke opp all energien med det samme, eller om en skal spare litt. Men med turgåere man trives sammen med føles det som om energien vokser. Er det kanskje slik at man stjeler energi fra hverandre?
Energi er et yndet tema å skrive om og man finner mange varianter for energi. Nylig hørte vi om Norsk treklemmeforening som hevdet å hente energi ved å klemme trær. Vi lot oss ikke lure så lett og ville gjerne ha bevis for dette. Da må man gå aktivt til verks og virkelig foreta forskning på området.
Når sant skal sies fant vi lite energi i disse trærne. Om omfavnelsen var feil eller om det var en brist i utvelgelse av trær, har vi i etterkant ikke kunne konstatert. Hovedsaken var at vi fikk et svar og at vi ikke kommer til å slå rot i Norsk treklemmeforening. Imidlertid må vi bare dele bilder fra den flotte turen opp fra Skaret, over Storheia, ned til Fjellhov-hytta ved Igltjønna og videre ned til Skaret igjen. Og det beste av alt, – energien var på topp hele turen, – den ble med meg hjem og er her fortsatt . . . . . .