Uttrykket har jeg med meg fra mine barndoms dager, man skulle ikke “reke etter veien uten mål og mening”. Man måtte altså ha et ærend for å kunne gå eller sykle seg en tur.

På et småbruk på landsbygda gikk storparten av tiden med til arbeid, og da fortrinnsvis kroppsarbeid. Den tiden som var til overs skulle man kvile kroppen for å være klar til neste økt. Man skulle ikke forbruke kreftene på annet enn arbeid.

I mitt hode lever derfor ennå tanken om at man ikke skal “reke etter veien uten mål og mening”. Da er det man løser dette problemet med å lage seg et mål for å  få en mening ut av det man gjør.
Turen til Skordalsvola hadde både mål og mening, – etter en tankegang anno 2014.
Målet var egentlig en topptur og da ble Skordalsvola et naturlig valg. Derfra kunne man beskue skyene, – toppturen ga oss klarvær mens skyene lå lavt nede i bygda.

Så kan man fabulere mens man nyter utsikten, – livet er ikke det verste man har og om litt er kaffen klar. Nistemat må selvfølgelig være med på slike turer. Så kan høsten nytes i fulle drag og man kjenner at man er til. Man kjenner seg som en del av noe større . . . .

Meningen med turen var noe så enkelt som trim. Nå til dags henter man energien ute i naturen og samler krefter på den måten. Det er avlegs å kvile kroppen til neste økt.

Og det beste av alt:
Det er mer energi der den kommer fra.