Så har jeg fått troen på at vår kulturarv skal leve videre. Gjennom år i ingenmannsland hvor vi skal være så åpne og rause at vi glemmer oss selv, har vi nå fått løftet landet med den gode gamle kulturarv som våre forfedre har videreført til oss.
Ved inngangen til et nytt kirkeår har vi med sang og musikk minutt for minutt fått overbringt et helt kirkeår i ord og toner, fra salme 1 Herre Gud, ditt dyre navn og ære til salme 899 Jeg tror på jordens forvandling.
Og det beste av alt, – salmeskatten ble et hvermannseie gitt til deg og meg fra dugnadsgjenger fra nord til sør, fra emigranter og immigranter, fra barn, ungdom og voksne. Det var ikke proffene, det var ikke solistene, det var ikke ego-prestasjonene som sto i fokus, det var salmeskatten som ble overrakt oss i en enkel ramme som enhver kunne ta imot med en stor takk. Vi har heldigvis noen verdier som kan overrekkes uten prangende rammer, uten lekker innpakning, uten silkebånd og sløyfer.

Sangen fylte kirkeåret,
den fylte dagene,
den fylte kirkerommet
og alle stuene,
den kom med vinden fra nord, den kom over havet fra USA,
den kom fra alle til alle
med håp,
omsorg
og varme.

En bånsull eller “natta-sang” for den minste, en dåpssalme, et bordvers, en takkesang, salmer for livet og salmer foran døden, salmer til takk og salmer for håp, salmer til konfirmasjon, salmer til vigsel og salmer til gravferd, – det anrører oss alle, – til alle døgnets tider hele livet igjennom.

Kulturarven ble vekket til live og  salmeskatten fikk en ny dimensjon. Jeg tror mange gikk ut i gatene med en følelse av å ha mottatt noe verdifullt,
– en salmeskatt for glede,
– en salmeskatt for sorg,
en salmeskatt for oss alle som ønsker å videreføre den arv vi har fått.

(Bilder er lånt på nettet, – NRK og Adressa.)