Hvorfor i all verden skal vi til Ramallah, tenkte jeg. Vi satt i drosje på vei fra Jeriko tilbake til Jerusalem hvor forslaget fra guidene våre var en svipptur til Ramallah. Den gang visste jeg absolutt ingenting om denne byen, men er man på slike trakter må man bare få med seg mest mulig. Ikke rart forresten at dette forslaget kom sånn impulsivt, -med 3 trondhjemmere i reisefølget så måtte de selvfølgelig besøke Trondheims vennskapsby.

Et urolig trafikkbilde, lange køer og trafikk-korker var opplevelsen på vei inn til byen.

Noe bedre ble det ikke når grensevaktene kom inn i bilen, veivet med sine gevær mellom føttene på oss, før vi vettskremt fikk fortsette videre på vår snarvisitt inn til byen.
Vi var kommet til den palestinske byen på vestbredden som idag er hovedkvarteret for de paletinske selvstyremyndighetene.

Første stopp var ved Muquataa, et bygningsområde bestående av statlige kontorer og lokale administrative hovedkvarter. Når våre språkmektige guider slo på sjarmen med sitt vennskapelige småprat, så slapp vi inn der Yasir Arafats jordiske levninger oppbevares.

Graven ble voktet av to stramme statlige vakter som ikke lot seg distrahere av ivrige fotografer. Den tidligere presidenten i den palestinske selvstyremyndigheten hadde fått plass i en av de bedre områdene i Ramallah. Så her hvilte Mohammed Abdel Rahman Abdel Raouf Arafat al-Kidwa al-Husseini, kjent som Yasir Arafat og med dekknavnet Abu Ammar.

Litt annerledes var det på andre kanter av byen, og på vei hjem var hovedinntrykket søppel i veikanten, tagging på hvert gatehjørne og kaos i trafikken.
Men damene i baksetet hadde det utmerket. Det skulle bare mangle etter å ha opplevd så mye.
Til Elisabeth, Oda og Øyvind:
Dere skal vite at turen hadde ikke blitt til uten dere.
Turen hadde ikke blitt den samme uten dere.
En kulturhistorisk reise i et bibelhistorieland var en opplevelse for livet. Tusen takk!