Verden er blitt så liten etterhvert. Vi logger oss nærmest inn i stua til folk og dette er blitt et must når man er ute på reise. Så også denne gangen når vi skulle finne husrom i Jerusalem. Nå var ikke vi ute etter det beste hotellet, men fant oss et hostel (vandrerhjem) i Jerusalems gamleby, rett innenfor Jaffaporten med en takterasse og panoramautsikt over Jerusalem. Rombeskrivelse og bilder kan man lett få tilgang til, og vi ble lovt rom som vi fant tilfredsstillende både ut fra komfort og pris.

Det var noe uklart ved innsjekkingen og vi ble litt i tvil etterhvert. Det var liksom ikke den smilende damen som tok i mot oss bak en skranke, – vi var tildels usikker på om de vi snakket med egentlig jobbet der eller om de bare var der sånn tilfeldigvis.
Beklager, – rommet dere har bestilt er desverre opptatt, men vi har noen andre rom dere kan se på . . . .

Oda tar det tildelte rom i besiktigelse.
Å ha evnen til å se det komiske var egentlig en nødvendighet. Det var liksom ikke mulighet til å finne noe annet rom for natten, til det var dagen kommet for langt. Og hva gjør det vel for nattesøvnen at den delikate rosa malingen flasser litt av i taket?

Jeg sover med klærne på, besluttet Elisabeth, sittende på en køyseng med noen mindre smakfulle sengeklær. Men overraskelsene stoppet ikke der. Det etterlengtede badet eller den helt nødvendige dusjen måtte vi egentlig bare glemme:

 

For å dusje må man som regel ta av seg på føttene, og hvem kan tenke seg å vandre barfot her. Flislagt var det, men når disse flisene var rengjort sist var vanskelig å anslå. Et dusjhode fant vi også, men tilkoblingen til vann manglet.
Vi fikk nok være tilfreds med en servant med kaldt vann, – luksus.

Man blir litt nysgjerrig når man oppdager slike ting og da må man bare ta runden rundt for å se hva stedet har å by på.

Nå var det allerede tatt beslutning om å sove med klærne på, vi hadde innsett at dusjing ikke ble aktuelt, men hva med frokost?
Vi listet oss så stilt på tå . . . .  opp i andre etasje og fant følgende:

Nei, det ble ikke noe frokost neste morgen. Rommet vi måtte gå gjennom for å komme til “anretningsbordet” var ubeskrivelig. Hva disse flagrende laknene i taket og hva disse møkkete sofaene hadde å gjøre på et hostel står enda den dag i dag som et ubesvart spørsmål. En kriseplan ble lagt for hvordan vi skulle skaffe kaffe og frokostmat til dagen etter.

Etter en søvnløs natt i påvente av kaffe og frokost er det herlig å kunne sette seg godt tilrette på den flotte terassen.
Beklager Petra Hostel for en noe lurvete beskrivelse av fasilitetene, men sånn var det. Jeg har tidvis vansker med å huske hotellnavn og overnattingssteder, men Petra Hostel vil jeg aldri glemme.
Egentlig ville jeg aldri vært denne natten foruten. Vi har hatt mange smilefjeskommentarer om den ene natten, den herlige dusjen, frokosten vi ikke våget å spise osv.