Vi måtte passere en bro for å komme på Linesøya. Ganske naturlig forøvrig at dette er adkomsten til en øy, men slik har det ikke vært så altfor lenge. Broen ble åpnet i oktober 2011, en bro til 230 millioner for 72 innbyggere. Før den tid var det fergeforbindelse med fastlandet.

Et flott byggverk som lot oss slippe inn gjennom en port, over toppen og videre til et landskap tydelig preget av naturkreftene. De smale veiene ønsket oss velkommen og førte oss avsted mellom hus og bergknauser, havutsikt og idyll. Vi var kommet til en øy med et biologisk mangfold, et fugleliv som ikke ville tåle etablering av rødrev, – derfor den automatiske porten på broen.

Etter å ha studert kartet på forhånd, syklet vi i retning butikken. På vår vei traff vi en eldre dame som også var på vei til butikken, men i motsatt retning av oss. Vi måtte etterhvert innrømme at hun som fastboende visste hvor butikken var. Hei, sa ekspeditrisen, og sto i døra og ønsket oss velkommen. Dette var “supermarkedet” på Linesøya, en liten butikk, med en atmosfære som fikk oss til å føle oss velkommen til øya. Her fikk vi forklart hvor vi helst burde ta turen, en rundtur på vel 1,3 mil.
Så startet vi på den rundturen vi hadde gledet oss til, –
det ble  mange stopp, –
enten for å fotografere, –
nyte, –
prate eller
en liten kaffepause
i Guds frie natur . . .
passere gammelt og nytt kulturlandskap,
– dette ble sommerens eventyr på en øy i havgapet i et unikt trøndersk sommervær.

Vi måtte bare ta en liten fottur opp på en forblåst høyde og speide utover havet:
 

Så kunne vi bare sette oss ned og nyte varmen, føle på friheten, la tankene vandre, la blikket søke og være glad for den tid man har sammen. La en sykkelsafari være sommerens høydepunkt og minnes et kystlandskap og de idylliske smale veiene. Mon tro om vi er klar over hvor priviligerte vi er, – som bor i et sådant land . . . . . . . . . .

Men turen sluttet ikke her, så før vi returnerte over den bro vi kom, måtte det være lov å stoppe opp og glede seg til rundturen på Stokkøya. Den har minst like mye å by på . . . . .