Da har også jeg vært med på orientering, riktignok som en medfølgende gjest, men slettes ikke bortkastet tid på en nokså kald og forblåst lørdag ettermiddag.

Så er det sånn at når man først kler seg og kommer seg til skogs, så er det ikke så ille som man tror. Det kan se ut som om noen blir tvunget til å se lyst på livet, men sannheten var at det hele var en særdeles flott dag.

Hører man ordet orientering så tenker man idrett som går ut på å komme seg raskest mulig frem i terrenget ved hjelp av kart, kompass og observasjoner underveis.

Men man kan ha en litt mer avdempet definisjon som går ut på å finne ut hvor man er, ta en retning og få oversikt over hovedtrekkene. Det er jo dette vi gjør hele livet uten at kart og kompass nødvendigvis behøver å være med i bagasjen.

Men denne gang var det Frol Il’s O-tramp vi fikk et innblikk i.
Med start fra Skånestangen var det juniorer som ledet an og kunne “klippe seg vei” fra post til post langs avlingsveier og skogsstier.
Med et fast grep om kartet ble vi geleidet inn i skogen, opp i høyden og fikk med oss en fin rundtur på Børsåsen.

Utsikten var upåklagelig. Med litt motlys i kameraet fanger vi opp Levanger og Eidsbotn fra en helt annen kant enn hva en åsbygg er vant til å se:
Med en slik utsikt kan man lett glemme å komme seg videre, – man blir så betatt at en gjerne kan sitte og sitte og bare kose seg med kaffe, niste, frukt og sjokolade.

Det som bekymrer meg nå i etterkant er de som har vært her før oss og som kanskje ble sittende . . . . . .
– kanskje de ikke hadde med seg niste
– hadde de glemt kart og kompass
– er noen meldt savnet?
Moralen bør bli:
Det er viktig til enhver tid å vite hvor man er, ta ut retningen og komme seg videre.
Det gjorde heldigvis vi 🙂