Hei, – skal du bli rosa-blogger?

Det er kommentaren jeg har fått når jeg høylytt forteller at nå skal jeg begynne å blogge. Skal det være en farge på bloggeren så må det være purpur, svarer jeg. Purpur er litt stødig, kanskje litt gammeldags,  – ja til og med litt kongelig.

Nå skal det sies at jeg, Greta, ikke er kongelig, – jeg er en ganske så alminnelig «jente» som nylig har fylt de seksti. Men purpur er jo en flott farge for en i min alder.

Du må ikke bli noen fargeklatt på dine gamle dager, var kommentaren fra en av mine døtre . .

Nei da, tenker jeg, jeg skal være den samme nøytrale, alminnelige og hverdagslige som jeg bestandig har vært. Man kan bare ikke forandre personlighet grunnet noen timer med blogging!

Hvem er så jeg?

Ser her ja, – nå har jeg tatt steget fra å være en «bortgjemt» person i et bygdesamfunn til å stå fram med hud og hår. Her kan hele verden se meg om de vil . . . . . .

Og så skal jeg fortelle litt om meg selv – – -!

Folk kan mene så mye og mangt og alle har vi forskjellig oppfatning om alt det som rører seg rundt oss. Om jeg analyserer meg selv vil dette helt sikkert komme i uoverensstemmelse med hva andre mener, – derfor velger jeg å gi dere et “halvt speilbilde”.

Historien forteller at jeg har cruiset gjennom livet uten å sette store spor.
Jeg har vært av de heldige og gått i full dags jobb fra dag 1 etter endt skolegang, – 8 år som saksbehandler i ligningsvesenet og 26 år med økonomi og it-ansvar i en privat bedrift er hva jeg har på min CV.

2 små avbrudd (4 mnd x 2) var en nødvendighet for å bli den familien vi er i dag, – mor, far og 2 barn.
Far i huset «ofret seg» for de små slik at mor fikk fortsette i sitt arbeid. Det var nok den beste løsningen i og med at husfaren også var gårdbruker.

Nå har imidlertid barna blitt voksne, flyttet ut av redet, – det er kommet 2 svigersønner til og vi har i dag 3 herlige barnebarn.

Ting er på plass og livet er verdt å leve.