Mestring handler om å koble seg på livet igjen. Alternativet er å ikke ha et godt liv. Dette er sitater fra kommunalt hold og referer til nytenkingen innen eldreomsorgen. Alt skal bli så mye bedre bare man får mestringsfølelsen på plass.

Helt enig, sier jeg, men alt til sin tid.

Livet har mange faser med ulik ivektlegging av mestring og tradisjonelt har utviklingen vært slik:
Mestringsfølelsen hos barn er viktig for å kunne utvikle seg og lære. Derfor er foreldre påpasselig med å gi positive tilbakemeldinger til sine barn både i skolesammenheng, i lek og fritid samt i livet forøvrig. Den støtten fra omgivelsene rundt vil være viktig for barn i møte med ulike utfordringer.

Ungdom møter også utfordringer som krever mestring i nye og ukjente situasjoner. Denne perioden i livet kjennetegnes av store forandringer, forholdet til venner forandrer seg, og det stilles høyere krav til skolesprestasjoner. Ungdom forholder seg til disse forandringene på ulikt vis. Enkelte kan oppleve stress mens andre føler mestring på et positivt vis. Ungdomstiden kan være den tiden en blir utfordret til mestring på egen hånd uten støtte fra omgivelsene rundt.

Og med dette som bakgrunn kommer årene hvor man skal eldes med verdighet. Mestringfølelsen kan ennå være på topp om man gjør forsøk på litt vedlikehold, for allerede som 30-åring begynner kroppen å vise tegn på aldring. Hjernevevet begynner å eldes, hud og muskulatur begynner å vise de første tegn på aldring i form av redusert muskelkraft og tynnere hud og så begynner de første rynkene å komme. Men som sagt, mestringsfølelsen oppnås når man kommer i mål med å vedlikeholde muskulaturen på samme nivå helt til fylte 40 år.

Så kommer midtlivskrisen.
Man gjør opp en status og ser på hva man vil med livet sitt. Heretter går alt nedover om man ikke selv tar tak for å mestre situasjonen. Man begynner å tenke på om man har nådd de målene man satte seg i ungdommen, – kanskje det ikke er så mye tid igjen til å nå målene og realisere drømmene? For å dempe panikken, forvirringen eller angsten kan man velge mellom apati eller sykle Birkebeinerrittet i 40-års-krise-klassen. Sykling er absolutt å anbefale for mestringsfølelsen.

Men problemene stanser ikke her, det er ved fylte 55 år man virkelig kommer i uføre. Nå er man havnet i senior-klassen og blir ettertrykkelig påminnt dette. Nærmest alle utviklingsmuligheter er stengt og som arbeidssøkende blir man stående bakerst i køen. Mestring begynner å bli et ukjent begrep og man tenker mer og mer på pensjonisttilværelsen. Om det kommer fra kommunalt hold eller samfunnet forøvrig er ikke hovedsaken, det som egentlig skjer er at ingen skal mestre noe som helst fra fylte 55 år og fram til den dagen de ikke makter å gjøre noe mere. Når livet går mot slutten og man trenger hjelp, –  DA skal man begynne å mestre !!!! Utslitt og med vansker med å klare seg selv i sitt eget hjem skal man flytte til en omsorgsbolig og få opplæring i mestring!!!!!

Dette har jeg liten tro på, derfor bruker jeg mine dager til å mestre og mestre på forskjellige felt. Jeg trimmer, jeg utfordrer meg selv faglig, jeg jobber og fokuserer på utvikling og vil påstå jeg ikke har sakket akterut etter fylte 60 år.  Den dagen materialtrettheten inntrer i mitt liv ber jeg om hjelp og støtte, – ikke om hjelp til å mestre, – det skal jeg mestre på egen hånd.