Dagens bloggetema kom som lyn fra klar himmel: Klemmedagen. Det var lokalradioen som annonserte at 22. januar er den store Klemmedagen. Det var på tide at også klemmene fikk sin egen dag. Denne ble startet av presten Kevin Zaborney i 1986 og jeg har ikke vært obs på denne dagen før i dag.
Dette var et etterlengtet tilskudd til alle de andre dagene, – Verdens bilfri-dag, Verdens miljødag, Skaperverkets dag, FN-dagen, kvinnedagen, D-dagen og natt og dag . . .

Dagens bloggetema ble tatt på største alvor og diskutert ved middagen. Jeg hadde en anelse der og da at Klemmedagen ville bli en veldig fin dag både for meg og min ektefelle. Vi ville gjerne bidra med hvert vårt på en slik dag, og slik ble resultatet:

Mine klemmer besto av poseklemmer, hårklemmer og en slangeklemme. Vil bare poengtere femininiteten i mitt bidrag på Klemmedagen. De mørke hårklemmene matsjer godt og fremhever nyansene i mitt gråe hår. Den gamle slangeklemmen er lite i bruk og tas fram for beskuelse på Klemmedagen. Poseklemmene benyttes daglig for å fryse ned middagsrestene  🙂

Det ligger mer styrke bak de maskuline klemmene. Her får vi virkelig følelsen av at det klemmes for å sveise sammen eller rett og slett lime sammen. Uansett, – det blir en sammenkobling i etterkant.

Nå glemte jeg nesten den meget omtalte tidsklemma. Den bør absolutt få sin plass på Klemmedagen som i alle andre dager.

Ellers skal man være forsiktig med klemming. I Storbritania foregår det en debatt om hvorvidt barn skal klemme sine besteforeldre, –  hvor går grensene for uønsket fysisk kontakt?
High five, slengkyss og vinke skal være akseptert.
PS.: Jeg tar en klem likevel jeg !