Jeg er litt i tvil noen ganger om livet skal bestå av blogging eller om jeg skal gjøre andre ting sånn innimellom. I helga var jeg en svipptur til Oslo og Bjørkelangen, derfor ble det ikke noen blogg utlagt på søndag kveld. Men her kommer en såkalt “kjøretursmiletanke-blogg”. Det blir relativt mye kjøring i løpet av ei helg, men jeg bestemte meg på forhånd at også kjøreturen måtte få en positiv vinkling og være en del av helgaopplevelsen. Men i en bil kan man ikke gjøre så mye annet enn å snakke med medpassasjeren, lytte på radio/musikk, spise, drikke kaffe eller velge å være stille og la tankene fly. Det er mye man kan reflektere over mens man passerer . . . .

Jeg hopper glatt over nedoverturen og forteller heller litt fra hjemturen. Fra Bjørkelangen kjørte vi via Sørumsand før vi tok E6 og Østerdalen videre nordover, samme rute som på nedoverturen.

Vi passerte fine gårdstun med godt etablerte stabbur i skjønn forening med store nybygde fjøs. Fellestrekk på takene var suppeklokker. Jeg slår opp på internett og søker etter suppeklokker og finner det nesten ikke omtalt. Det har tydeligvis ikke gått av moten, men befinner seg nesten ikke i det norske vokabularet. Jeg fantaserte om godt gammeldags klokkespill fra alle gårder som kunne vekke matlysten eller misunnelsen til alle i nærområdet. En annen vri kunne vært suppeklokker for kristne og roping til mat for muslimer. Tenk å tenke så mye tull . . . . .

Tertitten fant vi i Sørumsand. Det er toget som ikke skal noe sted annet enn tilbake i tid. Her kan vi få være passasjerer i jernbanevogner over 100 år gamle trukket av damplokomotiver. Vi var her for ca 25 år siden og opplevde en historisk togtur med blant annet 91 Stomperud og Petra tilstede. I helga ble det bare minner som dukket frem.

Kunne det være Orderud gård vi passserte, – det var noe kjent . . . . . ?? Jeg nevner det bare, men det var ikke noen smiletanke.

Veistrekningen langs med Mjøsa er den lengste og verste veistrekningen på hele turen, den føles ihvertfall slik. Hele 8 rundkjøring måtte vi passere på denne strekningen, rundkjøringer som nesten ikke var rundkjøringer, men likevel hadde dertil tilhørende trafikkregler. Bilene lå som perler på en snor på den humpete og svingete veien. Vi tilhørte det røde perlekjedet mens motgangen trafikk laget et hvitt perlekjede. Ja, ja, – en ny måte å beskrive en umåtelig lang kø på.

Jeg plasserte meg ved førersetet ved Elverum og lot førstepiloten slappe litt av. Østerdalen oppover er som regel en grei vegstrekning med forholdsvis lite trafikk. Dette stemte imidlertid ikke denne søndagskvelden. Jeg ble kjørende i kø hele Østerdalen oppover uten å vite hvorfor.
Når vi passerte laserkontroll gløttet førstepiloten opp og uttalte:
Typisk politi, – skal vel tjene litt ekstra på cupfinalen. Og jeg som ikke visste det . . . . . .
Jeg må få ha en “smiletanke” for meg selv for å beholde selvfølelsen.

Turen gikk forøvrig bra den om det ble litt snøvær og glatt føre som møtte oss i Trøndelag.

Bilder er lånt fra kulturminnesok.no og opplevsorum.no