Det skulle passe bra i et jubileumsår for grunnloven og snakke om kirkens “grunnlov” også.

Med utgangspunkt i Idar Kjølsviks kronikk (12.06.14 i T-A) om kirken og ekteskapet blir det min hverdagslige tenking i forhold dette som blir mitt tema i kveldens blogg.

Idar Kjølsvik sier følgende:
Så lenge Staten var kristen, var dette uproblematisk. Stat og Kirke levde i et symbiotisk forhold. Kirken behøvde ikke å utvikle en egen teologi om prester, så lenge Staten utviklet statlige lover om presteskap og embedsmenn. Statens lover ble til Kirkens tro. På Martin Luthers tid var kirke og folk nøyaktig det samme. Statens ledere var samtidig Kirkens fremste.

Så befinner vi oss i en tid hvor flere folkevalgte ikke identifiserer seg med Kirken,  vi befinner oss i en tid hvor Stat og Kirke ikke forfekter samme syn og vi befinner oss i en tid hvor avstanden mellom Stat og Kirke blir større for hver dag som går. Årsaken kan være at Staten styrer utviklingen og fordeler samfunnets ressurser. Det er Staten som bestemmer hvor mye skal gå til de teologiske fakultetene, – hvor mye skal gå til kristendomsundervisning i grunnskolen osv.. Med begrensede ressurser har ikke Kirken hatt mulighet til å utvikle seg i takt med Staten.

Men er det et mål i seg selv å utvikle seg i takt med Staten?
Kan vi leve med at Staten går sine egne veier mens Kirken har sin egen “grunnlov”.
Kan vi godta at Staten former Kirken i den grad at det rokkes ved Kirkens “grunnlov”?
Veien synes å være både lang og kronglete til å på ny oppnå den symbiose som Kjølsvik historisk kan vise til i Stat/Kirke-sammenheng.
Fra min side blir det mange flere spørsmål enn svar.

Vi opplever et voldsomt engasjement omkring Kirken, spesielt i forhold til homofili og ekteskap. Jeg kom i kontakt med en familie som hadde barnedåp siste helg og jeg spurte om det var mye folk i kirka, – det var fire stykker utenom de som tilhørte dåpsbarnet. Stusslig, tenkte jeg. Dette står ikke i samsvar med det engasjement  som kjempes i samfunnet utenfor kirkebygget. Jeg føler vi bruker vårt demokrati bygd på Statens grunnlov til å endre på Kirkens “grunnlov”. Det kan umulig bli riktig såfremt Staten ikke identifiserer seg med Kirken. Jeg skulle ønske at engasjementet hadde vært større innenfor selve Kirken, uten selv å kunne påberope meg noen ære for det.

Det lokale engasjementet for Kirken merker vi best i sammenheng med konsertvirksomhet. Kirken er et flott konsertlokale med den beste akustikk. Med å flytte grenser for repertoir lurer jeg på hvor lenge vi kan beholde den høytiden jeg mener skal møte oss ved å passere dørstokken i Kirken.
En dørstokk bør det være, ikke av den høye sorten, men en dørstokk som forteller oss at vi kommer inn i Kirken.

Det er altså så mye jeg undres på for tiden . . . . . . .

Bilder har jeg lånt på nettet fra: kirkesok.no, lovdata.no og dagen.no