På vår reise i Israel besøkte vi blant annet Judea og Dødehavet og dette skal bloggen handle om idag. Med drosje fra Jerusalem reiste vi inn i oldtidens rike som i bibelsk tid var et kongedømme som inkluderte Jerusalem: Kongeriket Juda. Men forandringer har skjedd siden den gang. Vi kjørte inn i et palestinskeid område på en israelittisk vei. Vi kjørte inn i en ørken på den fineste motorvei, – uten telehiv og uten glatt underlag midt i november måned.
Og vi var de samme fire som hadde losjert sammen på denne turen, Elisabeth og jeg, – samt de kunnskapsrike og ungdommelige guidene Oda og Øyvind. Atter en dag dro vi på oppdagelsesreise i et fremmed land. Det ble til tider vanskelig med alle kontrastene, den godt utbygde fartsåren rett gjennom en ørken, israelittisk vei i et palestinsk område, de fattige beduinene langs med veien, deres magre husdyr uten et grønt strå å finne, de israelittiske bosetningene plantet i det palestinske området, og vi som rakrygget forsøker å nyte turen i en leid drosje.
Det var med en liten snev av klaustrofobi vi passerte “null-punktet” og fortsatte videre nedover til 423 m.u.h. Vi ankom Dødehavet og verdens laveste punkt. I håp om et bad i den saltholdige sjøen var badedrakten med i bagasjen, men den voldsomme vinden og de store bølgene var en begrensende faktor. En nærmest overivrig badevakt besørget lite aktivitet i sjøen. Vi trosset varslene og tok en prøvetur med oppbrettede bukser, –
– noe som ga mersmak. Det ble skiftet til badedrakter og flyte-effekten ble utprøvd i den nokså sterke strømmen. Bunnen var dekt av gjørme som visstnok skulle være mineralrik og helsebringende. Det var bare å ta seg en neve og smøre seg inn i håp om å holde seg frisk.
To år er gått siden den gang og jeg er fortsatt frisk 🙂 .
Vi savnet å kunne legge oss på rygg og demonstrativt lese avisen, – men noe må man ha tilgode til neste gang.