Det blir litt merkelig å skrive om Jerusalems “bakside” når besøket representerer en av mine største opplevelser.  Men man har i forkant av en tur dannet seg et bilde av hva man kommer til å møte, og når det på ingen måte stemmer  med virkeligheten så blir inntrykkene vanskelig å fordøye. Det som ble frontet i gatene i gamlebyen ble for min del medaljens bakside.
De smale gatene i gamlebyen skulle gjerne speilet det som engang var, men som man ser på bildet så gjør det ikke bare det:

Jerusalem skal være en gjenforent by som egentlig ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet. Det er palestinere, jøder og israelere i skjønn forening som bosetter seg uten å være anerkjent bosettere. Gamlebyen Jerusalem er oppdelt i 4 kvartaler, – jødisk, armensk, muslimsk og det kristne kvartalet. Her kjemper kremmerne en kamp for livets brød mens pilegrimer synger seg gjennom gatene ofte som korsbærere. De ortodokse jødene er en stor kontrast til de knipsende turistene og de overfylte gatene minner lite om det som en gang var.
Tornekronene kjemper om plass blant fristelsene “noe å bite i”.

Det er med en viss oppgitthet jeg hører historien om stigen høyt oppe på veggen på Gravkirken. Her er det flere kirkesamfunn som deler på å ta vare på kirka. Disse kirkesamfunnene har gjennom tidene ikke vært helt enige og det er nedskrevet avtaler om hvem som skal gjøre hva. Stigen ble ikke nevnte i noen avtale, og da er det ingen som kan røre den. Her har den stått siden 1854 og vil sikkert stå der enda noen år til. På grunn av denne uenigheten er det en muslimsk familie som har ansvaret for opplåsing og stenging av kirka.

Medaljens bakside byr på uenighet, kontraster og i hodet mitt et politisk og religiøst virvar som jeg ikke kommer i mål med,
men innerst inne kom jeg litt nærmere . . . . . . . . . .