Jerusalem  –  den gang da  –  i dagens lys.
Den flotte tornekronen under kirkehvelvingen fanger blikket vårt og tankene går til en salme skrevet av Bjørn Eidsvåg:
En tåre renner fra ikonet,
en mager mann med tornekrone.
Grepet ser jeg ned,
min tro, mitt håp, min fred.
Jeg ser hva jeg har gjort,
og legger kronen bort, –
straffen lå på deg,
skammen bærer jeg.

Det var like utenfor denne kirken at Jesus ble dømt til korsfestelse, for deretter å bli bundet fast i noen søyler og pisket av romerne. Jesus ble gitt korset og vi skal følge den samme veien, få gjengitt hendelsene som skjedde på Via Dolorosa og til sist komme til Golgata og Gravkirken.

Vi er ikke alene på denne strekningen. Pilegrimer i hopetall vandrer side om side uavhengig av religiøs bakgrunn og uten hensyn til hudfarge eller morsmål. Her er korsbærere som synger og ber, her er de typiske turistene og her er vi fire som forsøker å fange både historien og de små øyeblikkene, – de små øyeblikkene som etterhvert er blitt så store og verdifulle med tanke på behovet for gjenfortelling av det som skjedde.

Vi passerer alle punktene som oversikten (bildet ovenfor) viser. Der hvor Jesus møtte sin mor Maria ser vi “Vår Frues spasmekapell”. Kluten som Veronica brukte for å tørke ansiktet til Jesus skal være oppbevart i en av kirkene i gamlebyen. På et gatehjørne var det Jesus snakket til noen kvinner og sa de ikke måtte gråte for han men heller gråte for seg selv og sine barn.

Opplevelsene er mange i de trange gatene.
Vi skulle gjerne hatt en gate for oss selv i stillhet og til ettertanke, slik som denne, men til det er Jerusalem en alt for populær by.

Det som opplevdes i øyeblikket i den enorme folkemengde og de tanker som skaptes i etterkant her hjemme kan på ingen måte sammenlignes. Man trenger tid for å la inntrykkene komme på plass. Jeg vil med jevne mellomrom ta fram min dvd og bilder for å ta del i og oppleve dette på nytt, – og på nytt, – og på nytt.

Vi er kommet til Golgata og Gravkirken. La meg ikke nevne den uro som med jevne mellomrom blusser opp mellom de forskjellige kirkesamfunnene, jeg skal heller vise det store mosaikkbildet som viser korsfestelsen og Jesu død.

Hodeskallen til Adam var gravlagt rett under der korset ble reist. Når Jesus blødde på korset rant blodet ned på hodeskallen og frelste Adam. Vi ser videre klargjøringen til begravelsen.

Dagen ble avsluttet “i dypet” under Den koptiske kirke” hvor vår medbrakte tenor sang:

O helga natt, o helga stund för världen,
då Gudamänskan till jorden steg ned!
För att försona världens brott och synder,
för oss han dödens smärta led.
Och hoppets stråle går igenom världen,
och ljuset skimrar över land och hav.

Folk, fall nu neder, och hälsa glatt din frihet.
|: O helga natt, du frälsning åt oss gav.
O helga natt, du frälsning åt oss gav.:|