Det begynner å bli ganske så forslitt, noe oppbrukt, og ikke minst litt sløvt når alle svarer “Ja, ikke sant.”
Vi hører det på radio, vi hører det på TV og må nok plassere det mere på Østlandet enn her i Trøndelag.
Det har vært en flott dag idag!
Ja, ikke sant!

Hva er det vi egentlig sier? Først bekrefter vi med å si “ja” for deretter å benekte det hele å si “ikke sant”, – rett og slett en forkortelse av “Ja, jeg hører du sier det men jeg mener at det ikke er sant.” Dette var den bekreftene versjonen, men jeg kan også nevne den spørrende versjonen.
Det har vært en flott dag i dag! Ja, ikke sant? Da forventer man et svar tilbake på spørsmålet som egentlig skulle være bare et svar. Dette er sikkert en forkortelse av: Ja, er det ikke sant?  – Men da forventer man et svar tilbake –
Men så kan man oppfatte ikke som et forsterkende ord til sant for egentlig å si på en finurlig måte at det er sant.
Du verden så mye man kan få ut av et lite utsagn! Ja, ikke sant.

Vi hører det av de som er verdensvant
som opptrer i media litt nonchalant
som finner det naturlig og helt relevant
og alltid replikkere med: Ja, ikke sant.

Vi hører det ofte, ja nesten konstant
for meg blir den finurlige språkvariant
lite interessant og irrelevant,
når svaret du får er: Ja, ikke sant.

Men språket skal være urbant og galant
da finner man en briljant, en vakant variant
og spør seg selv: Dette ble da kurant?
Og svaret ble selvfølgelig: Ja, ikke sant.

Bildene er lånt fra hvabehager.no og netthjelp.eu