Alle kjenner Ivar.
Han ble introdusert, kom og forsvant.
Ingen kan vel ha hatt en så kort karriere og blitt så kjent bare med en opptreden på noen få timer.  Det skrives og snakkes, gremmes og grubles, og vær sikker, – om vi flyttter oss fremover i tid, så vil Ivar bli nevnt og husket, – det kommer helt naturlig å si på godt og ondt, men det stemmer nok ikke. Ivar brukte kreftene og gjorde mer ugagn enn noen skulle ønske seg nå like før jul.

Jeg ble skånet for det meste, men strømmen og lyset forsvant og ble borte i vel to døgn. Bloggingen på fredagskvelden uteble, middager ble sløyfet, den planlagte bakedagen ble noe annerledes, det hoper seg opp foran vaskemaskinen, det ble romtemperatur i kjøleskapet, – og julen kom pluselig to dager nærmere uten at noen ting ble gjort. Jeg kan egentlig bruke mye tid på irritasjon på dette, men jeg velger en litt annen vinkling.

Her var jeg for vel 10 år tilbake, i Haydom i Tanzania. Å komme til et “vi-har -ingenting-land” og se de fornøyde og blide ansiktene, gjør meg nysgjerrig på hvordan vi mennesker er skapt.
Her er alle dagene uten strøm, her er alle dagene uten vaskemaskin, her er alle dagene uten kjøleskap og de såkalte bakedager er antakelig et ukjent begrep. Hvordan forberedes julen her mon tro?

Jeg får tankene over på noe som gjør uværsdagen her hjemme ubetydelig sett opp mot andres hverdag. Jeg kan lett komme i et takke-modus for at vi har det så godt og glemmer min irritasjon i min hverdag her hjemme.

Men da er det jeg våkner og tenker at takknemlig skal jeg være, men ikke likegyldig overfor det reelle liv. Jeg lever her og har til dags dato opplevd det lengste strømbrudd noen gang. Det kan jeg bare ikke godta. Det er ikke logisk at utviklingen skal gå feil vei, her må de ansvarlige bygge fremtiden istedet for å drive “brannslukking” når uværet kommer. Her er ikke økonomien den begrensende faktor og vi må forvente at de ansvarlige vil utbedre linjenettet slik at dette ikke gjentar seg igjen.

Introbildet er lånt av vg.no