Det var her hun satt, – jazz-dronningen.  Her inntok hun sin middag sammen med sin musiker Sjur Miljeteig. Det var tidlig kveld på Tautra, like før hennes opptreden, – og så kom jeg dumpende ned ved bordet og presenterte meg som purpur-bloggeren.
Akk ja, – man kan bare trøste seg med at det finnes mange underlige bloggere rundt omkring.

Etter en forhåndsstudie visste jeg at hun hadde fått både Spellemannpris, Vitalprisen og Radka Toneffs minnepris, og anmeldelser fra hennes opptredener var udelt positive. Hun hadde nok ikke fått dronning-tittelen bare ved en tilfeldighet.

Så satt jeg der og pratet med en aldeles nydelig dame, – en «tospråklig» prestedatter fra Orkanger, – så lite jålete at hun ikke hadde glemt sitt trønderske morsmål. Fra en barndom innen kirke og bedehus med tilhørende sang og musikk, utviklet hun seg videre innen jazz- miljøet i Oslo. Hun har på ingen måte flyktet, men tatt med seg og videreutviklet verdier fra en god barndom.
Men hun måtte ut og søke det som var en del av henne, – det var gjennom musikken og sangen hun følte å kunne leve sitt liv levende. Dette er blitt hennes livsstil og ikke bare et levebrød. Med sin formidling vekker hun nysgjerrigheten og gir også andre muligheten til å leve seg inn i hennes sanger, de stemningsfulle, vakre, følsomme . . . . . . .

Det var altså mitt første møte med en artist på dronning-nivå. Jeg unte henne middagen uten min forstyrrelse,  – så kjære Solveig Slettahjell, – det var ikke mangel på interesse at jeg avsluttet samtalen  ganske så fort. Og jeg kan i etterkant ikke tilgi meg selv at jeg glemte å ta et bilde av deg. Jeg har derfor lånt et bilde fra din hjemmeside www.solveigslettahjell.com .

Men jeg overvar konserten med deg. Du klarte å formidle både høytidelighet, skjørhet og nærhet. Den flotte sommerkvelden ble forunt med din krystallklare stemme i slow-motion-stil og ga oss en stund til ettertanke. Takk!


Bildet av Klostergården er lånt fra www.fylkesbiblioteket.ntfk.no