Beit Sahur er en liten by like øst for Betlehem, det var her hyrdene på marken til sin store forundring ble vekket av sang fra en engleskare.Vi besøkte den katolske kirken med et tilhørende parkanlegg som var bygd for å tilkjennegi historien om hyrdene på marken. I skyggen av store bartrær kunne vi beskue utsikten utover gjetermarkene rundt.

Kunne vi det? Nei, vi så ikke lenger utover haugene og den frodige beitemarken slik hyrdene gjorde, men rett på en av de store israelske bosettinger som fungerer som en gardering mot en fremtidig deling av Jerusalem. Byen Beit Sahur er imidlertid palestinsk og en av de få byer hvor de kristne er i flertall.Vi forsøker å finne stemningen fra det som en gang var, men jeg må innrømme at det var vanskelig. Jeg velger å referere det en kjent kunstner en gang har sagt:
Juleevangeliet minner meg om hvor viktig det er at det fremdeles er høytid over noe, – at ikke alt blir trukket ned på jorda og gjort forståelig. Det blir stående som en søyle av høytid, og det synes jeg er flott, sier Håkon Bleken.
(Nå er det like før jeg kommer i julestemning . . . . . )

På vei tilbake til Jerusalem stoppet vi ved Checkpoint 300. Her må palestinske arbeidere som bor i Betlehem passere når de skal på jobb i Jerusalem, – hver natt. Natten må tas i bruk for å komme på jobb i tide. Det kontrolleres med telleapparat, metalldetektorer, skannere og gransking av både papirer og fingeravtrykk. Gjennomgangen kan stenges uten forvarsel og skaper frustrasjoner for de berørte. Dette er hverdagen (og nattlige opplevelser) for mange som bor på palestinsk side og jobber i Israel.
Forandring fryder, er det noe som heter . . . . . . . jeg vet sannelig ikke jeg . . . . . . . . .