Man tuller ikke med nasjonaldagen, ihvertfall ikke når vi har 200-årsjubileum. Man tuller heller ikke med flagget. Man tuller ikke med dagen som skal starte i kirka, – man tuller heller ikke med 17. mai-toget som i alle de år har gått til Åsen Helsetun hvor tale for dagen, hornmusikk og sang har vært det tradisjonelle gjennom mange år.
Hva nå? – Blir dette det siste året?
Hva nå? – Hvor sterkt står flagget?
Hva nå? – Hvor sterkt står kirka?
Hva nå? – Hvor blir det av sykeheimen i Åsen?

Det eneste riktige svaret er at samfunnet er i endring, – på godt og ondt, – muligheter og utfordringer.
Jeg håper vi kan dyrke vår religion og vår kultur, jeg håper vi kan dyrke mangfoldet og demokratiet, jeg håper å kunne dyrke vår mat . . . . .  Mer er det ikke å si om den saken på en sånn høytidsdag.

Kjære dere som leser min blogg, GRATULERER MED DAGEN !

Ja vi elsker dette landet
som det stiger frem
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor,
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.

Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget
medens Øyvind kvad;
Olav på det land har malet
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

Bønder sine økser brynte
hvor en hær drog frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære –
og det gav forlik.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret for,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødresammen,
og skal sådan stå!

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

Bilder er lån på nettet; aaseninfo.no, flickr.com, nrk.no og fanail.no