For mange, mange år tilbake kjøpte jeg denne krukken.
Det er nok litt for naivt å tro at en kan kjøpe seg gode minner. Det er også lett forståelig nå i godt voksen alder at gode minner ikke kan få plass i denne krukken. Krukken i seg selv kan heller aldri bli et godt minne i den forstand jeg tenker på gode minner i dag.
Gode minner er for meg hverdagslige hendelser i barneår som vil være med meg resten av livet.
Det må være lov å ta opp dette temaet idag, – en fin høstdag, – allehelgensdag og tid for å minnes . . . .

Uten å bli altfor familiær så har jeg noen minner jeg vil dele med dere. Minnene er selvfølgelig gode, – for meg er minner positive opplevelser som jeg kan bruke som en bejaende faktor i hverdagen. Jeg refererer til Stanislaw Jerzy Lec som sier: Du kan lukke øynene for virkeligheten, men ikke for minnene. Da er det godt å vite at en har bare gode minner.

Jeg utfordrer meg selv og tenker varme minner, – den første refleksjonen som kommer er magasinlokk og vedovn på kjøkkenet. Tenk å komme utenfra, frossen og kald på fingrene og få komme inn i varmen på kjøkkenet med mulighet til å varme seg på magasinlokket. Herlig!  – men om dette er det jeg forbinder med varme fra barndommen av, så vil nok flere med meg spekulere. Dette er nok bare et bilde på hva som skaper varme minner, – noen har tent opp i ovnen, – noen hadde sin arbeidsdag på kjøkkenet, – noen gjorde komfyren til noe annet enn bare et magasinlokk, – noen var det som sto bak og skapte varme og trivsel i heimen. Det er nok helheten som gjør at jeg har de varme minnene med meg idag.

Lukter er en del av hverdagen, – så også i barndommen. Og tro det eller ei, den lukten jeg husker best er den varme duften av kokt potet. Jeg tenker ikke på poteten til middagen, men den poteten vi hentet på potetkokeriet, – et helt lass med nykokt potet. En herlig lukt jeg aldri får sjansen til å kjenne og nyte som den gang da.  Ellers var det en del lukter fra høsten av og frem mot jul som er ingredienser i de gode minnene, så som en kasse appelsin som kom i hus, ble luktet på før den fikk sin oppbevaringsplass i kjelleren. Den gode gammeldagse rundvasken med vann og grønnsåpe (som nå i disse dager er blitt til lett tørking oppetter veggene) sitter godt i minne. Ellers har jeg en anelse om at grønnsåpen lukter bedre når andre enn jeg selv har utført vasken.

Smaker fra barndommer er merkelig nok ikke sjokolade eller annet gotteri jeg husker best. Jeg tenker tilbake på nystekt “kak” (storbrød) med smør og sukker på. Nam, nam! Makaroni kokt i melk med sukker på var heller ikke å forakte, men det som huskes best er eggedosis. Eggedosis var alltid å finne på et dessertbord, – søtt, godt og mettende. Jeg tør egentlig ikke å lage dette idag,  man kan rett og slett ødelegge sjarmen fra barndommen.

Så har vi kommet til den store investeringen som forvandlet lørdagskvelden og familielivet totalt. Å være blant de første som kjøpte TV i nabolaget endret “alene-lørdagskvelder” til å bli “fullt-hus-lørdagskvelder”. Det var noen stressende timer med fjøsstell, bading og kaffekoking før TV-lokalet fyltes av folk og vi alle kunne kose oss med Gunnar Haarberg og Kvitt eller Dobbelt. Ja, ja, – det var den tiden TV var sosialiserende, den effekten er borte . . . . .

Dette var bare noen minner som kom akkurat i nuet, – imorgen kan nye dukke opp.
Men husk det som Sydney J. Harris har sagt:
Det beste du kan gi dine barn, nest etter gode vaner, er gode minner.

2 av bildene har jeg lånt fra tu.no og matprat.no.