Nå er jeg ikke noen musiker, heller ikke artist eller noen kjendis som skal hive meg på facebook-bølgen og framsnakke bønder, – jeg vil heller bruke min blogg og framsnakke det jeg ser fra stuevinduet så lenge jeg er innendørs selv. Jeg skal framsnakke han som sitter på traktoren etter en endt arbeidsdag som lønnsmottaker. Det er når folk tar av sin fritid og holder jorden i hevd at vi snakker om noe mer enn tilskudd, lønnsoppgjør og rettigheter. Man kan godt kalle det for en meningsfylt fritid.
Og dette er arven fra forrige generasjon og generasjonen før der. Det var bønder og “småhakkere” som fikk erfare på sin egen kropp hvor viktig det var  å være selvforsynt med mat og som med mye slit holdt kulturlandskapet i hevd uten å være nevneverdig opptatt av lønnsomhet.  Det var disse som med spade, hakke og hardt arbeid la grunnlaget for det landet vi har i dag med å opprettholde bosettingen og skape et levende distriktsnorge.

De skapte unger med iver inne 4H, – de skapte unger som vokste seg inn i bygdeungdomslaget, – de skapte unger som idag driver slektsgården videre.
Forfedre etterlot seg grunntanken som fortsatt lever blant bønder, men med et samfunn i rask utvikling og endring, blir grunntanken glemt av de som har vokst opp i de urbane strøk.

Jordbruksoppgjøret er derfor ikke bare et lønnsoppgjør bare for bønder. Dette jordbruksoppgjøret bør ivareta helhetstanken om utviklingen i vårt land, hvordan vil vi at bygdenorge skal være, hvordan forventer vi at kulturlandskapet skal være,  hvilke ringvirkninger har et annerledes landbruk for de næringer som har den tetteste tilknytning, – kort sagt det handler om fremtidens infrastruktur.

– og så handler det om maten vår, hvor den kommer fra, hvordan den blir laget, skal den være kortreist eller til og med ureist, hva med selvforsyning osv. osv.
Så får man inntil videre spekulere på hvorfor enkelte bruker sin fritid på å videreføre arven på ideologisk grunnlag. Det er ikke lønnsomheten som motiverer, det er ikke positive politikere som motiverer, – nei, det må ligge en dypere grunntanke som motiverer til utnytting av det lokale ressursgrunnlaget. Denne tanken er bygd på tradisjon og moralsk plikt samt muligheten til å videreføre det grunnlag som er lagt i forhold til jordvern og kulturlandskap.
Jeg tror det må være en æressak, – å være den som får være med og bygge hele landet, – også distriktene.
Fritt fram for alle å ta del i den æren 🙂 .