Dette er ikke en helt vanlig ettermiddagstur på sykkel eller sykling til og fra jobb. Dette er turen som kvalifiserer under uttrykket «lev livet levende». Jeg har fått innpass hos to spreke ungdommelige damer som på forespørsel åpner opp og gjerne vil fortelle om sin sykkeltur fra Nordkapp til Lindesnes. Fort gjort å fortelle det, sier den ene, 280 mil på 28 dager med 15 kg bagasje. That’s it!
Ok, tenker jeg, det hørtes litt lettvint ut. Nysgjerrig som jeg var måtte jeg spørre litt om generelle sykkelferdigheter, trening og hva om noe ikke gikk etter planen. . . .
Men la meg først presentere de to flotte damene som gjorde det, selv om noen påsto det ikke lot seg gjøre. Her er Mildrid og Aashild fra Levanger:

 Turen startet egentlig fra Levanger med tog og deretter hurtigruta. I sin iver etter å komme i gang kunne de gjerne vært denne reisen foruten, men det var utvilsomt den beste måten å komme seg nordover på med sykkel og diverse utstyr.

Utstyr ja, – det var ikke rare greiene. En ekstra sykkelslange samt noe lappeutstyr var med i bagasjen, uten at de kunne redegjøre for hvordan dette skulle brukes. Norges beste sjekketriks, tenkte jeg. Jeg var fristet til å spørre om de håpet på mange punkteringer, men valgte å ikke være for nærgående i mine spørsmål.

Med start fra Nordkapp i forholdsvis kaldt vær og intens motvind skulle man tro at de angret på den planlagte turen, men nei, man springer ikke fra de mål man har satt seg, – langt mindre sykler ifra dem. Med et forholdsvis gammelt norgeskart, et sykkelkart og godt med pågangsmot så var turen i gang.

Det var egentlig underveis de skulle blogget seg frem og holdt omverdenen orientert om dagsetappene, men disse to damene roper ikke høylytt omkring om bragder de har utført. De deler heller opplevelser med å spandere kaffe og vise albumet med bildene og de utfyllende kommentarer.
Turen fulgte kystriksveien i nord, – fra Levanger gikk turen via Stjørdal til Røros, – videre via Rendalen til Elverum, Minnesund og sørover. Sideveier og sykkelstier ble benyttet der dette var mulig, men det var til tider litt vanskelig å orientere seg til riktig valg. «Hva nå» ble etter hvert et kjent begrep ved veivalg.

Jeg forventet å høre om lange dager, stive legger og såre rumper, men nei . . . . det som vil bli husket var den flotte naturen, den uforglemmelige solnedgangen og de flotte fjellformasjoner som speilet seg i blank sjø . . .

. . . . . . . og noen motbakker . . . . .

Nettene ble tilbragt som oftest på campingplasser, men noen private- og hotellovernattinger snek seg innimellom. Det viktigste var å ringe en dag i forveien og vite at de hadde et husrom å komme til for natten. Jeg kan bare forestille meg hvor deilig det var å komme til et hotellrom for et skikkelig bad, for som vi ser er ikke slike fasiliteter å oppdrive langs med veien. Blir man gjennomvåt er det bare å skifte og komme seg videre:

Jeg har fått være med på et resyme av en eventyrlig tur fra Nordkapp til Lindesnes uten å lage noen dokumentar. Tanken var å dele en ide, – hva bruker vi tiden til, – dette med å «leve livet levende». . . .
På et direkte spørsmål om dette fristet til gjentakelse var det et samstemt JA. De var henrykt over alle opplevelser, – den storslåtte naturen, de små samtalene med folk de traff underveis, vær og vind, følelsen av å mestre, men likevel i trygg forvisning om at noen passet på dem på sin ferd, – i Guds frie natur, – med litt asfalt – – – – – –

Aashild og Mildrid, velkommen til Lindesnes og takk for at jeg fikk dele opplevelsene deres!