Det var nok forventningene de bar på de tøffe karene som kom. Ryggsekkene var fullpakket. Jeg antar bagasjen besto av lengsler, muligheter for vind i “seilet”, et snev av adrenalinkick og en fornemmelse av  frihetsfølelse.
Det skal bli spennende, tenkte jeg . . .  og det fikk jeg tenke lenge på.

Som blogger tok jeg kontakt, – og ble godt mottatt. Klart du får lov å blogge om oss, sa en smilende kar fra Malvik. Og i samme slengen fikk jeg et kortkurs om luftstrømmene som ikke var som de skulle. De ventet på den luften som skulle bli oppvarmet nede på flatene,  det vil si en oppadstrømmende luft til å vinne høyde, for å fly bort fra startstedet.

Her var det ingen tilfeldigheter. Det var medlemmer i Stjørdal hang- og paragliderklubb som hadde sin søndagsutflukt på Forbordsfjellet.
Jeg hadde en liten anelse om at sikkerhet var punkt nr. 1.

I mine øyne var det vind nok, – i mine øyne var det en utrolig flott utsikt og en tur opp i en paraglider måtte være det eneste rette. Men det var tydeligvis noen som forsto mer av luftstrømmer enn hva jeg gjorde. Du verden for et tålmodig folkeferd. De ventet, og ventet, og ventet . . . .
Og mens vi ventet på at noe skulle skje, så måtte vi få med oss litt utsikt mot Frosta og Åsenfjord:

– Så fikk vi ikke oppleve å se disse eventyrlystne mannfolka kaste seg utover fjellsiden. For oss var det mer enn nok luft, men når en sport skal utøves med respekt for regelverk, naturkrefter og begrensninger, så var ikke tiden inne for det akkurat da.
Langt om lenge, – når jeg skuet opp mot Forbordsfjellet hjemmefra, så jeg noen prikker opp mot himmelen. Det var sikkert adrenalankickene, tenkte jeg.
Jeg sjekket at de hadde landingstillatelse, – ellers hadde de vært i et dilemma.