Her ligger jeg i treningsleir for fart og spenning.  Jeg har de siste to ukene vært på en internasjonal treningsleir tilegnet turister som har et intenst behov for å hyle. Her glemmer man vanlig folkeskikk, man fester sikkerhetsbelter og lar det stå til i bratte bakker, knappe svinger og uoversiktlige kurver. Og dette gjør voksne folk helt frivillig.

Reaksjonsmønsteret er visstnok meget forskjellig, noen gir uttrykkelig utagerende signaler, mens andre ikke lar omverdenen ta del i opplevelsen. Kurset gir imidlertid ingen fasit på hvordan en reaksjon helst bør være.

Det er uvisst om treningen kan vedlikeholdes når en er tilbake i gamlelandet, –  jeg kan i skrivende stund ikke finne sammenlignbare “treningsstudioer” verken i nærområdet hjemme eller i de største byene.

Jeg kan ihvertfall forsikre alle om at treningen har forbedret lungekapasiteten og herdet stemmebåndene til bloggeren, og så har omgivelsene rundt blitt utsatt for unødig støy og tildels skarpe toner.

Etter flere forsøk på diverse fartsfylte attraksjoner skulle man egentlig være topptrent, men opplevelsen med skrekkblandet fryd var ikke til unngå.

“Heldig” var sidemannen som måtte tåle et “hogg” fra den mest engstelige når det sto på som verst. I slike øyeblikk blir det ikke spurt om nasjonalitet, – jeg takket pent for hjelpen i etterkant 🙂