– det er kjempesesong i Trøndelag – .
Overskriften er tatt fra Adresseavisens innlegg av 19.07.13 og uttalelsen kommer fra Norsk Landbruksrådgivning. Da er det ingen grunn til å sitte hjemme folkens, men kom dere ut  for å lete, finne og plukke.
Dette gjorde jeg nå på lørdag og jeg vil nå mot all sunn fornuft dele med dere hvor molta er å finne, men først noen historier som vi vanligvis hører på denne tiden av året.

Alle har vi hørt venner fortelle om den store fisken som vokser mellom hver gang historien gjentas. Slike historier kan vi også høre om skogens og fjellets gull, den populære molte-bæra som skal redde moltekremen på julaften. Nå skal det sies at de fjellvante som årviss finner molter må ha litt julaften hele året igjennom, ellers vil nok bæra hope seg opp. Vi hører snakk om orange-gule myrer hvor moltene ligger som et teppe. Det eneste problemet med å redde iland fangsten er å legge seg på kne og plukke med begge hender samtidig. Bøtter og spann fylles til randen og den tyngste børa bli å frakte bæra ned fra fjellet.
Men hvor var det? Ja, hvor var det? Det får jeg liksom ikke noe godt svar på . . . .

Så har vi de som går og går og går for så å overnatte i telt. De finner også den orange-gule myra som gir grunnlag for å gjenta samme historie hvert år om den gangen da . . . . Her unnlater jeg å spørre hvor det var,  for disse fjellvante folka har en innebygd medfødt GPS som ikke er installert hos meg. Men jeg har hittil gledet meg på andres vegne når jeg hører om de vellykkede fjellturene de har opplevd.

Men jeg drømmer jo litt om å få oppleve dette selv også, – at noen tar meg med på tur hvor denne molta finnes. Ikke bare for å redde julaften med den tilhørende moltekremen, men en egen tilfredsstillelse om at også jeg er på moltetur når alle andre er det, – og at også jeg finner den orange-gule myra med det fine teppet.

Så er jeg kommet til avsløringen om hvor molta er å finne.
Det unike med dette stedet er at jeg finner flere årganger samtidig og jeg kan tenke tilbake på hver eneste tur hvor turopplevelsen var større enn fangsten. Det er usedvanlig viktig å gjemme både fangsten og opplevelsene i flere år, i tilfelle julaften eller andre behov-for-c-vitamin-smile-fjes-dager kommer brått på. Opplevelsene “flagrer” opp mot fjeset mitt når jeg åpner fryseren.

I år hadde jeg en flott tur sammen med Lars Ole og Gudmund oppe på Skalstufjellet. Der kan jeg forsikre dere om at det ikke var noe molter å finne, ihvertfall ikke like ved vegen nedenfor den furua som står like ved elva som svinger litt til venstre ved den største myra du ser når du står ved den lille parkeringa ved den steinen som . . . . . . .

PS: Dette er ikke mannfolk i solnedgang, bare en fotograf som ikke mestret lysforholdene.

Frontbildet er lånt fra www.norsknettskole.no
Moltebildet er lånt fra www.wikipedia.no