Smiiiiiil! 🙂  Appelsiiiiiiin! 🙂 . Kjente ord det der! Vi kjenner de tradisjonelle bildene hvor alle står oppstilt på rekke og rad. Vi kjenner også den tidsbruken og frustrasjonen før vi har kommet så langt at alle i selskapet er samlet for fotografering, og når vi endelig skal smile samtidig på kommando så er det ikke alltid så enkelt. Noen blunker, andre snakker, noen har allerede glemt at de er der de er, mens enkelte alltid har det perfekte fotofjes.  Men et bilde fikk vi, – et minne for livet.

Så var det å ta vare på dette minnet da.
Minner er noe av det mest dyrebare vi har og de fortjener å bli ivaretatt på den beste måten og få sin rettmessige plass i hjemmet. Dette hadde også jeg ambisjoner om å utrette både for min egen del og ikke minst for de som stilte som motiv. Men så er det sånn at arbeidet tar litt lenger tid enn tenkt. Den sirlige beskrivelsene jeg begynte med ble etterhvert litt slurvete for senere å bli helt borte. Til sist innså jeg at bildene ikke gikk av seg selv inn i et album.

Da blir det sånn.

Riktignok ligger ikke fotografiene slengt utover golvet, men er sirlig pakket godt bort i en kommodeskuff på loftet eller i sokkelen eller . . . .
Det holder hardt å finne tid til å ta dem frem for å se på dem, dessuten kan det være vanskelig å finne akkurat de bildene en er på leting etter den ene gangen man tar seg tid.
Jeg tar det for gitt at jeg ikke er alene om denne formen for lagring av gamle minner. Ingen kan ihvertfall klandre meg for at jeg ikke tar vare på dem.

Da er det annerledes nå til dags. Fotoapparat, video, iphone og ipad må være med uansett hvor en beveger seg.
Bilder tar vi i øst og vest. Man trenger ikke stille opp for fotografen lenger, nå er det viktig å fange øyeblikkene. Vi blir så opptatt av å fange øyeblikk at vi ikke får med oss øyeblikket der og da. Vi fanger utrolige mange øyeblikk og det finnes ikke kommoder nok til å ta vare på alle disse. Godt er det at noen har funnet opp digitaliseringen og nye lagringsmetoder. Det blir alvorlig talt litt forskjell på å lagre i en kommode og lagre oppe i en sky. Det er liksom litt mere plass oppe i skyen. Det høres litt fuktig ut, men hittil har de nye bildene mine holdt seg nokså bra.
Men det beste av alt, – om du ikke finner bildene dine selv kan du legge dem ut på nettet slik at andre finner dem. Verden går videre . . .