Det må være berettiget å sammenligne ekteskapet med et orienteringsløp. Målet er å ha et kart, stake ut retningen og legge godviljen til for å nå et felles mål.

Sommeren er tiden for ekteskapsinngåelser, men også tiden hvor krisesentrene fylles opp.
Sommeren er tiden for nytelse og ferie, men også en tid med uklare grenser på et utydelig kart. Det er vel berettiget å påsta at hverdagen med sine forpliktelser og forventninger er det beste, det er godt å komme i gjenge igjen og finne veien videre..

Det var med en slik bakgrunn vi utfordret ekteskapet og la ut på tur sammen. I hånden bar vi et turorinteringskart over Falstadskogen.
Vi skulle i løpet av dagen erobre 12 poster nummerert fra 6 til 17. Uforstandige som vi var i orienteringsverdenen så gikk vi kronologisk til verks uten å vurdere terrenget vi skulle bekjempe. Vi fikk straks erfare at å starte med 6 på en søndag formiddag ikke var det rette valget.
Vi gikk fra knaus til knaus, oppover og nedover, til siden og fremover uten å finne posten vi var på leting etter. Uten resultat måtte vi ta vår første matpause og samle krefter til resten av turen. Vi måtte bare innse at post 7 ble vårt neste valg. Utrolig nok ble turen en positiv opplevelse, vi kommuniserte, diskuterte og staket ut retningen. Veien ble nok mer kronglete enn forventet, men vi kom på riktig spor etter å ha trampet litt unødig omkring.
Så skal man ikke glemme naturopplevelsene underveis:
Bra-nok var et lite krypinn underveis, – kunne med fordel vært litt bedre, men greit nok for å kvile føtter mens regndråpene trommet på taket.
Det må bare bemerkes at orienteringspostene ble erobret etter tur og til sist var det bare post 6 som gjensto. Min turkamerat tok ut retningen fra en maurtue og til sist fant vi den etterlengtede posten 6:
Målet var nådd, ekteskapet reddet og vi sitter igjen med noen fine naturopplevelser. Det blir nok noen flere turer før sommeren er helt forbi.