Det er på tide å reflektere over dette ordet som tidligere var en betegnelse på de damer som satt bak på en motorsykkel. Vi ser dem for oss med svarte lærklær bak de tøffe og uimotståelige kubikksjarmørene. Dette er nå en saga blott da damene forlengst har kommet seg fram i framsetet og tatt styringen.
Jeg har derfor tatt mot til meg og virkelig briljere som den eksosrypa jeg er, men kanskje med en litt annen vri enn forventet.

Har man en akkurat passe gammel bil så kan dagene og ukene bli særs opplevelsesrike.

Det er stadig noe som må gjøres, vedlikeholdes, skiftes etc. og skal man først være i førersetet så må man også trå til på alle andre områder.

Jeg mener å ha kledd meg så nogen lunde fornuftig til eksosrype å være. Det er nok fortsatt påbudt med hjelm og solbrilller hører med til det øvrige flotte antrekket.

Denne gangen var det fri-eksosen jeg måtte sette en stopper for, – jeg har liksom vokst fra dette med ragging og fri-eksos. Den gamle eksospotta var moden for utskifting ifølge lydnivået både inne i bilen og ikke minst utenfor.

Men dette er jo en enkel sak for den som kan dette med å mekke bil. Først må man posere litt for fotografen for deretter å få utstyret på plass.

Det var forsåvidt ganske enkelt denne gangen i og med at det var bare den bakre eksospotta som skullle skiftes. Jeg har imidlertid merket meg at eksosanlegget er mer enn et rør bak på bilen.

Jeg hadde sikkert klødd meg litt i hodet om jeg skulle startet ved manifolden og sørget for at både katalysatoren og lambdasonderen skulle virke etter sin hensikt. Jeg er redd det hadde blitt litt kluss på styreenheter både her og der.

Med innkjøpt eksospotte og tilhørende opphengsanordninger var det bare å smyge seg ned i riktig stilling og få utstyret på plass.

Jeg ble virkelig imponert over resultatet, – nesten så jeg funderte litt for meg selv at jeg skulle hatt noen blankpolerte doble enderør, – men det passer nok ikke på min gamle bil.
Nå kan jeg trygt kjøre rundt uten å irritere andre med  min fri-eksos.