Det var tidlig på morgenen vi tok drosje fra hotellet vårt i Dublin til Connolly Station for å reise videre til Belfast. Reiseruten med Iarnrod Eireann (Irish Rail) var klar og alt var sjekket til den minste detalj. Vi stilte oss i billettkø på jernbanestasjonen og ble litt sjokkert når billettprisen var det 3-dobbelte av det vi trodde den skulle være. Dette hadde vi klarlagt før vi reiste og jeg hadde til og med utskrift fra nettsiden med meg. Men det hjalp så lite for det var priser i tilfelle vi hadde bestilt på nett, fikk jeg fortalt. Hm, – hva gjør man så?

Vi gikk ut av køen og var mildt sagt litt fortvilet. Vi henvendte oss i nærmeste info-kontor som tilhørte Irish Rail for å «klage» og fikk fort den hjelpen vi ønsket. Hvis vi ventet til neste avgang kunne vi bestille på nett. Nok en gang fikk vi bevis på den imøtekommenheten og hjelpsomheten som irerne er kjent for. Vips så var alt ordnet og vi ventet 1-2 timer til neste avgang.

Så var vi på vei fra Irland til Nord-Irland, – fra EURO-sonen til GBP-sonen. Jernbanen har sin rute langs kysten og vi passerte hvite sandstrender og fine små landsbyer, grønne åser og gresskledde sletter. Innimellom de gamle steingjerdene gikk sauer og kyr på beite. Irland kan nok med rette bli kalt «den grønne øy».

En tidligkveld, en natt og en formiddag var det vi hadde til rådighet i Belfast. Vi hadde ofret et par timer på billettprisen som vi egentlig gjerne skulle hatt til rådighet i Belfast, men uansett måtte det en prioritering til.

Selvsagt skulle vi besøkt Titanic Quarter, men bygget var ikke ferdig når vi var der. På avstand så vi noen høye kraner og nøyde oss med det. Bygget som nå er ferdig skal ivareta historien om Titanic-skipet som forliste på sin jomfrutur mellom Southampton i England og New York i USA 15. april 1912. Det var inntil denne turen nytt for meg at skipet ble bygd nettopp her i Belfast, – selv om jeg hadde sett filmen. Jeg låner et bilde fra Titanic Belfast Ltd. for å stadfeste hva vi gikk glipp av.

Formiddagen vi hadde til rådighet «reddet vi i land» på en utmerket måte. Vi bestilte oss en tur med «Paddy Campbell’s Belfast Famous Black Cab Tours», – du kjenner sikkert den velkjente svarte engelske drosjen.  Høytidelig åpnet sjåføren bildøren for oss og tilbød oss plass i baksetet. Deretter kom også han inn og satte seg på et klappsete og spurte hva han kunne gjøre for oss. Gjett om vi følte oss!

Fredslinjen ble valget, – et valg vi ikke angret på. Denne bilturen fortjener sin egen blogg, så det får bli et innlegg litt senere.

Belfast virket uoversiktlig og lite interessant med det samme vi kom dit, – vi måtte faktisk bestige et lite “tårn” for å komme oss opp å se noe.
Men med drosjeturen fikk vi historien og oversikten som fikk oss til å skifte mening. De urolighetene vi hørte om for noen år tilbake var nå blitt historie, – byen var i fornyelse og det hersket fred i atmosfæren. De små gjengene som stadig egget til uenighet var under kontroll og fikk ikke muligheten til å blomstre fritt.

Mitt råd er: Skal du reise til Irland så ikke glem Belfast.