Jeg må ta fatt i dette temaet før jeg blir en del av forvirringen selv.
Lokalt her i Åsen er sykehjem og omsorgsbolig et aktuelt tema for tiden. Årsaken er foreslått rasering av tidligere tilbud og da er det både rett og rimelig at folk engasjerer seg.

Jeg skal i første omgang engasjere meg i begrepsforvirringen.
Kommunen har urettmessig kapret et ord og gjort det til sitt eget. De bygger såkalte omsorgsboliger.
Nå skal jeg høylytt fortelle at jeg vokste opp i en omsorgsbolig på Frosta. I voksen alder flyttet jeg til Åsenfjord hvor jeg og min mann i fellesskap skapte en ny omsorgsbolig. Her har det vært heldøgns omsorg for den som skulle ha hatt behov for det i snart 40år. Jeg tror denne omsorgen overgår den omsorg kommunen noen gang kan klare å skaffe, – likevel har de gjort ordet til sitt eget.
Men kommunen må gjerne være aktiv på boligfronten og bygge flere kommunale boliger, men da er det en kommunal bolig og ikke en omsorsbolig.

Sykehjem er en lovregulert boform. Sykehjemmet har oppgave både som helseinstitusjon for aktiv behandling og et hjem for pleietrengende som ikke kan bo hjemme. Hvorfor skal pleietrengende bo på et sykehjem? Det blir feil å plassere friske folk i et sykehjem. Alderdom er ikke en sykdom, – heller ikke det å være pleietrengende, derfor skulle et sykehjem heller vært benevnt som pleiehjem.

Når jeg er kommet meg over begrepsforvirringen skal jeg fortsette min øvrige forvirring.
Jeg skal sitere litt fra lørdagens avisoppslag.
I Levanger-Avisa står det: Åsbyggen innser at sykeheimsplassene er tapte, –
I Trønder-Avisa står det: ?p har i mange år snakket om lovfestet rett til sykehjemsplass hvor staten tar regninga, Nå håper partiet at nordtrønderske kommuner blir med i den kommende prøveordningen.

Nå vet ikke jeg hvem som sover i timen, – men hvorfor er sykehjemsplassene det som velter lasset (les økonomien i Levanger) når staten ønsker å ta regninga?
Jeg vil fortsatt være litt forvirret . . . .

Bildet av Åsen Helsetun er lånt fra levangeravisa.no